Reisebrev fra Nicaragua

Tidligere Raufoss-spiller Stine Lerud studerer i Nicaragua. Der har hun fått teste fotball på toppnivå. Les om hennes opplevelse her.

Alle foto og tekst: Stine Lerud

Snart to måneder har gått siden jeg forlot kalde Norge og ankom eksotiske Nicaragua. På disse ukene har jeg blitt kjent med mange nye fjes og gjort mye spennende, som for eksempel å ake ned en vulkan på brett. 

For noen uker siden var jeg så heldig at jeg fikk lov til å trene noen økter med byens damelag, noe som var meget interessant! De spiller i den øverste ligaen og var litt skeptisk til å la meg prøvespille, men bestemte seg for å gi meg en sjanse allikevel. 

Før første trening var jeg meget spent på hvor nivået lå. Tolken min hadde heller ikke anledning til å være med, så måtte dra på egenhånd. Og både treneren og spillerne kunne like lite engelsk som jeg kunne spansk! Heldigvis er fotball et internasjonalt språk. Da jeg ankom treningsfeltet, kunne jeg ikke tro mine egne øyne. Trodde jeg hadde kommet feil. Hester og kuer beitet på banen, målene hadde ikke nett, 50 % av banen var dekket av hard/størknet jord og store steiner, mens de resterende 50% var noe som lignet på blåbærlyng. 

Jeg spurte taxisjåføren en ekstra gang, og selv han var usikker på om han hadde kjørt meg til riktig sted. Han tok en telefon og fikk nok en gang bekreftet at det var riktig sted. Ettersom alle her nede lever etter "nicatime" tok jeg med meg den nyinnkjøpte ballen min og bestemte meg for å teste ut banen til de andre kom. Det tok ikke lang tid før jeg fikk selskap av to søte små lokale gutter på 5 og 6. Ansiktet deres lyste opp da jeg spilte ballen til dem og inviterte dem til å være med å spille med meg. 

Vi holdt på i omtrent en halvtime, før noen jenter fra damelaget ankom treningsfeltet. Da omsider alle hadde kommet, introduserte guttene meg for alle i plenum, før treningen startet i typisk oppvarming man ser de brasilianske lagene varmer opp på Norway Cup! Selve treningen i seg selv, var overraskende nok bygd opp ganske likt som en norsk trening. Hadde et par teknikkøvelser halvveis oppi "blåbærlynga" først, etterfulgt av spill. Det som kanskje fascinerte meg mest, var hvor god teknikk jentene hadde, og hvordan de mestret og behandle ballen oppi all denne "blåbærlynga". 

Treningen varte i cirka to timer - hvor av halvparten foregikk i stekende varme. Ettersom det er regntid her nede nå, åpnet himmelen seg helt den siste timen og jordbanen endret seg til en gjørmebane. Ikke før det ble tordenvær, og utrygt, avsluttet vi treningen, ellers hadde de sikkert holdt på til langt på kveld. Både treneren, jentene og jeg var veldig fornøyde, og jeg fikk beskjed om at jeg kunne komme tilbake og trene så mye jeg ønsket og hadde tid til. 

De søte guttene, som jeg spilte ball med før treningen, hadde vært til stede under hele økta og hjulpet meg, passet på ballen min, kommet løpende med vannflasken min og så videre. Jeg holdt på å glemme ballen min da jeg dro. Da kom han ene gutten løpende etter meg med ballen, som om det var verdens undergang. Jeg tenkte meg om i to sekunder og gav ballen i gave til gutten. Øynene hans lyste opp, han skrek til vennen sin som kom løpende og sammen hoppet de av glede. Jeg håper jeg ser de gutta spille sammen i en toppklubb om noen år!

Dette har gjort sterkt inntrykk på meg. Jeg kom meg litt ut av denne "norske boblen" vi lever i her på skolen og fikk oppleve litt lokale mennesker og kultur i et av verdens fattigste land. 

Damene her spiller i den øverste ligaen i landet, og må nøye seg med treningsfasiliteter som dette uten og klage. Mens vi hjemme i Norge klager hvis gresset er et par millimeter for langt en trening?

Generalsponsor

Gull-lauget

Kamper

Takk til våre støttespillere

Kjøp supporterutstyr

Kjøp toalettpapir og støtt klubben!

©2018 Spoortz AS (tidligere 123klubb) leverer totalverktøy for effektiv klubbdrift